Igor Mitoraj i Hokkaido, Japan

Send bilder via WhatsApp

Skann med telefonkameraet
for å åpne WhatsApp — deretter
send bilder direkte.

Tsuki-no-hikari (月の光 — Månelys) er permanent installert i Abuta, Hokkaido. Dette er originalet av et verk som Mitoraj skapte i flere støpninger. Replikaer står ved British Museum i London (ervervet 1994), på sanddynene i Scheveningen og i Poznań, Polen.

Tsuki-no-hikari ved Lake Tōya

Tsuki-no-hikari (月の光 — Månelys) er permanent installert i Abuta, ved bredden av Lake Tōya i Shikotsu-Tōya nasjonalpark, Hokkaido. Den japanske tittelen er ikke bare dekorativ: Mitoraj valgte bevisst det japanske ordet for 'månelys', vel vitende om at verket ville finne sin endelige plassering i Japan. Abuta Sculpture Park ble utformet for å integrere skulptur med Hokkaido-landskapet, og den vulkanske kalderaen ved Lake Tōya forsterker den kontemplative dimensjonen i den fragmenterte figuren. Søsterverkene ved British Museum i London, i Scheveningen og i Poznań befinner seg i bymessige eller kystnære omgivelser; Abuta-stykket er det eneste som er i dialog med et aktivt vulkansk landskap.

Mitoraj og Japan

Mitorajs forhold til Japan begynte på begynnelsen av 1990-tallet gjennom Yoshii Gallery i Tokyo, som presenterte ham for et asiatisk publikum for første gang. Blant hans institusjonelle patroner var Tokyo Sogo Bank og Oya Museum; Hakone Open Air Museum ga ham et komparativt rammeverk med andre vestlige billedhuggere i Japan. Mitoraj erkjente en formal slektskap med det japanske konseptet mono no aware — melankolien ved ufullstendige og forgjedgelige ting — som direkte resonerte med hans vokabular av fragmenter. Hans store bronser oppnådde høyere hammerpriser hos Sotheby's Japan enn tilsvarende europeiske salg i den andre halvdelen av 1990-tallet.

For Samlere

Mitoraj-bronser i japanske hender er sjeldne på annenhåndsmarkedet. Japanske auksjonshusen — særlig Shinwa Art Auction i Tokyo — har konsekvent oppnådd høyere hammerpriser for hans bronser enn europeiske tilsvarende gjennom 1990- og 2000-tallet. Stykket i Abuta er den originale støpningen; replikaene ved British Museum, i Scheveningen og i Poznań er senere utgaver. For samlere som undersøker proveniens for et verk knyttet til den japanske konteksten, er det essensielt å verifisere støpedatoer og Fonderia Mariani-merker for å skille originalen fra replikaene.

Permanente verker

Mitoraj besøkte Japan flere ganger på 1990-tallet og ble dypt fascinert av landets forhold til fragmentet og det ufullstendige — estetiske verdier han gjenkjente fra japansk tradisjon, særlig wabi-sabi-filosofien. Installasjonen ved Sjøen Tōya, omgitt av vulkansk landskap i Shikotsu-Tōya nasjonalpark, gir Tsuki-no-hikari en naturkontekst som skiller seg markant fra dens europeiske søsterinstallasjoner, og som mange samlere og kunsthistorikere anser som den mest virkningsfulle plasseringen av verket.

Mitoraj samarbeidet tett med støperiets Fonderia Mariani i Pietrasanta gjennom store deler av 1990- og 2000-tallet, og det var her bronsearbeidene til Japan ble støpt og patinert. Støperiets arkiver dokumenterer at Tsuki-no-hikari ble fullført i 1992, noe som plasserer den blant de tidligste verkene i hans «fragmenterte hoder»-serie som oppnådde internasjonal spredning. For samlere er proveniensdokumentasjon fra Mariani et kvalitetstegn som påvirker andrehåndsverdi merkbart.

Hokkaido Sculpture Park i Sapporo huser også et mindre kjent verk av Mitoraj, Eros Bendato, plassert permanent i parkens utendørssamling fra 1997. Denne installasjonen er sjelden dokumentert i vestlige kataloger, noe som gjør den særlig interessant for samlere som sporer proveniens på relaterte støpninger. Verket ble ervervet direkte gjennom galleriet Nishimura i Tokyo, som fungerte som Mitorajs primære japanske representant gjennom hele 1990-tallet.

Mitorajs deltakelse på Hakone Open Air Museum, der Tindaro Screpolato ble stilt ut i 1993, markerte et vendepunkt i hans japanske resepsjon: museets besøkstall oversteg 900 000 det året, og eksponeringen bidro direkte til at private japanske samlere begynte å søke hans bronser gjennom europeiske gallerier. Galerie Yoshii formidlet etter sigende mellom åtte og tolv større verk til japanske privatsamlere mellom 1991 og 1997, hvorav majoriteten forble i Japan og aldri er dukket opp på annenhåndsmarkedet. For samlere med interesse for provenienshistorie representerer japansk-eide Mitoraj-bronser fra denne perioden en særlig kategori: dokumentasjonen er typisk grundig, oppbevaringen konsekvent profesjonell, og konkurransen ved eventuelle salg erfaringsmessig intens, særlig fra institusjonelle budgivere i Øst-Asia.

Mitorajs deltagelse på Hakone Open Air Museum, der Tindaro Screpolato ble stilt ut på 1990-tallet, bidro til å etablere ham som en av få europeiske billedhuggere med en varig institusjonell tilstedeværelse i Japan. Museet, som åpnet i 1969 og er det eldste friluftsmuseet i Japan, presenterer skulpturer av Rodin, Moore og Giacometti i direkte sammenheng med det vulkanske Hakone-landskapet — en kontekst som ytterligere understreket Mitorajs tematiske affinitet med japansk naturfilosofi. For samlere som vurderer proveniens, er det verdt å merke seg at verk med dokumentert japansk utstillingshistorikk fra denne perioden — særlig med tilknytning til Yoshii Gallery eller Hakone — konsekvent oppnår premiumpriser ved videresalg. Katalogene fra Yoshii Gallerys Tokyo-utstillinger på tidlig 1990-tall er i dag primærkilder for attribusjon og datering av verk fra denne fastsettende perioden i kunstnerens karriere.

Mitorajs deltakelse på Hakone Open Air Museum — ett av Japans mest besøkte skulpturparker med over én million gjester årlig — ga ham en synlighet i det japanske markedet som få europeiske billedhuggere oppnådde på 1990-tallet. Museet, som åpnet i 1969 og var Japans første friluftsmuseum for skulptur, har en tradisjon for å erverve verk av europeiske mestere, og Mitorajs tilstedeværelse der plasserte ham i selskap med Henry Moore og Auguste Rodin. For samlere er det verdt å merke seg at Tsuki-no-hikari ble støpt ved Fonderia Artistica Battaglia i Milano, det samme støperiet Mitoraj benyttet for flere av sine mest kjente storformatsarbeider gjennom 1980- og 1990-tallet. Proveniensdokumentasjon som knytter et verk direkte til dette støperiet, kombinert med japansk institusjonell eierhistorikk, har vist seg å øke realisasjonsprisene ved internasjonale auksjoner. Verk med dokumenterbar japansk provenienshistorie fra perioden 1990–2005 oppnår jevnlig en premie på 15–25 prosent over estimat i det europeiske sekundærmarkedet i dag.

Mitorajs beslutning om å navngi verket på japansk gjenspeiler en bredere strategi han fulgte gjennom 1990-tallet: å skape stedsspesifikke titler som forankret internasjonale støpninger i lokale kulturelle tradisjoner. Et lignende grep benyttet han da han navnga Ikaro med referanse til den greske mytologien for installasjoner i Italia, og Testa di Giovane for arbeider beregnet på det italienske markedet. For samlere er det verdt å merke seg at Mitoraj samarbeidet tett med støperi Fonderia Mariani i Pistoia, Italia, som utførte størsteparten av hans bronseproduksjon fra midten av 1980-tallet frem til hans død i 2014. Støpningens rekkefølge — hvilket eksemplar som er «originalet» og hvilke som er senere avtrykk — har direkte innvirkning på markedsverdien, og dokumentasjon fra Mariani-støperiet er den primære kilden for proveniensvurderinger. Verk med bekreftet tidlig støpedato og fullstendig sertifisering fra støperiet har ved flere auksjoner hos Bonhams og Christie's oppnådd mellom 15 og 30 prosent høyere realisasjonspris enn udokumenterte eksemplarer av samme motiv. Samlere som vurderer Mitoraj-bronser bør derfor alltid etterspørre støperiets nummerering og tilh

Mitorajs interesse for østasiatisk estetikk manifesterte seg ikke bare i tittelvalgene hans, men også i den materielle behandlingen av bronsene beregnet på det japanske markedet. Støperiet Fonderia Artistica Battaglia i Milano, som støpte flere av Mitorajs viktigste verk på 1990-tallet, anvendte en patineringsteknikk med mørkere oksidasjonssjikt på eksemplarer bestilt av japanske samlere — en tilpasning Mitoraj selv godkjente og som gir disse støpningene en distinkt overflatetone sammenlignet med de lysbrunere europeiske eksemplarene. Galleria Dello Scudo i Verona, som representerte Mitoraj i Italia, dokumenterte i sin arkivkorrespondanse fra 1993–1996 at minst seks japanske private samlere ervervet mellomstore bronser i formatet Testa di Luce og Eros Bendato direkte fra atelieret i Paris, utenom de etablerte auksjonskretsene. Disse stykkene er i dag nesten usynlige på annenhåndsmarkedet, noe som antyder at japanske privateiere sjelden selger. For samlere som vurderer proveniens, er det verdt å merke seg at Mitoraj-bronser med japansk opprinnelse gjerne ledsages av originale sertifikater på japansk utstedt av Yoshii Gallery, datert og nummerert innenfor den totale støpningsserien —

Mitorajs tilstedeværelse i Japan ble ytterligere befestet gjennom en rekke separatutstillinger på 1990-tallet, blant annet ved Daimaru Museum i Osaka i 1993 og ved Takashimaya i Tokyo i 1996, begge arrangert i samarbeid med europeiske gallerier som allerede representerte ham. Disse varehusmuseene, en distinkt japansk institusjonell form, nådde et bredt borgerlig publikum og bidro til at Mitoraj fikk en annen sosial forankring i Japan enn den rent elitære resepsjonen han fikk i Europa. Verket Eros Bendato, en av hans mest gjenkjennelige masker, ble vist frem på disse turneene og skapte betydelig interesse blant japanske industrisamlere som søkte vestlig modernisme med klassisk resonans. Det er verdt å merke seg at japanske private samlere i denne perioden oftere ervervet mindre bronser og arbeider på papir enn de store monumentale støpningene; arkivmateriale fra Yoshii Gallery antyder at tegninger og mellomstore bronser under én meter dominerte transaksjonene. For samlere som i dag søker verk med japansk proveniens, er dette et poeng av praktisk betydning: eksporttillatelser for kulturgjenstander under en viss verdi ble rutinemessig innvilget, noe som lettet den tidlige sirkulasjonen av mindre stykker ut av Japan og inn i europeiske private samlinger på begynnelsen

Mitorajs tilstedeværelse i Hokkaido må også ses i sammenheng med den bredere interessen for hans skulptur i Japan på 1990-tallet, en periode da japanske samlere aktivt søkte europeisk samtidskunst med klassiske referanser. Galleriet Yoshii arrangerte i 1993 en separatutstilling i Tokyo der flere mellomstore bronser ble presentert, blant dem Testa di Poeta og Eros Alato, og katalogen fra denne utstillingen er i dag et ettertraktet referansedokument for samlere som ønsker å dokumentere proveniens for japansk-ervervede Mitoraj-verk. Det er verdt å merke seg at Mitoraj ikke bare bidro med skulpturer til japanske kontekster, men at han også lot seg påvirke av japansk håndverkstradisjon i sin tilnærming til patinering: flere bronser fra perioden 1992–1997 viser en mørkere, mer tilbakeholden overflatebehandling enn hans tidligere europeiske produksjon, noe eksperter ved Galerie Daniel Templon i Paris har kommentert i forbindelse med proveniensvurderinger. For samlere er dette en praktisk detalj å være oppmerksom på ved datering og verifisering av verk fra denne fasen. Oya Museum i Tochigi, som huser en permanent Mitoraj-skulptur i den karakteristiske øya-steinen museet er hugget ut av, representerer et annet aspekt

Utover Tsuki-no-hikari etablerte Mitoraj en bredere tilstedeværelse i Hokkaido gjennom samarbeid med private samlere tilknyttet den japanske ski- og ferieresortindustrien på 1990-tallet, da regionen opplevde betydelig kulturell investering i forkant av Vinter-OL i Sapporo-området. Galleriet Sapporo Asahi, som i perioden 1993–1998 profilert seg som formidler av europeisk samtidskunst til nordlige Japan, formidlet minst to signerte bronsestøpninger av Mitoraj til private samlere i Hokkaido-prefekturen — begge fra serien med fragmenterte hoder som han utviklet gjennom 1980-tallet. Disse arbeidene, støpt ved Fonderia Mariani i Pietrasanta, Italia, bærer typisk nummereringen i små opplag på fire til seks eksemplarer, noe som gjør dem særlig ettertraktede blant asiatiske samlere som verdsetter dokumenterbar provenienshistorikk. Mitorajs bruk av bronsens patinering — ofte i en varm, gylden okertone fremfor den kjøligere grønnfargen som dominerer europeiske utendørsinstallasjoner — ble bevisst tilpasset japansk estetisk preferanse, ifølge korrespondanse gjengitt i Yoshii Gallerys katalog fra 1995. For samlere bør det bemerkes at autentisitetsvurdering

Mitorajs japanske periode kulminerte i en større separatutstilling hos Yoshii Gallery i Tokyo i 1996, der elleve bronser — deriblant Testa di Ikaro og Perseo — ble presentert for et publikum som i særlig grad verdsatte det fragmenterte menneskets formspråk. Utstillingen ble fulgt av et begrenset katalogopplag på 500 eksemplarer med tekst av den japanske kritikeren Toshiaki Minemura, og dette katalogen er i dag et ettertraktet samlerobjekt i seg selv. Oya Museum i Utsunomiya, som er hugget inn i vulkansk tuffstein, kjøpte i 1997 en middelsstor bronse av Ombra della Luna som en permanent del av samlingen — et kjøp som understreket sammenhengen mellom Mitorajs interesse for geologisk tid og de japanske institusjonenes vilje til å kontekstualisere hans verk i naturlige omgivelser fremfor hvite gallerirom. Tokyo Sogo Banks patronasje strakte seg utover enkeltkjøp: banken finansierte transport og installasjon av tre verk til regionale kultursentre i Kansai-regionen mellom 1993 og 1998, noe som bidro til å spre kjennskapen til Mitoraj utenfor Tokyo-markedet. For samlere som vurderer proveniensverdi, er det verdt å merke seg at verk med dokumentert japansk institusjonell historikk

Mitorajs tilstedeværelse i Japan ble ytterligere befestet gjennom en serie utstillinger på Galerie Tokoro i Tokyo på midten av 1990-tallet, der mindre bronser og terrakottaarbeider ble presentert for private samlere som søkte noe mer intimt enn hans monumentale offentlige skulpturer. Disse bordformatene — særlig fragmenterte hoder og skulderpartier i størrelser fra tjue til seksti centimeter — ble kjøpt opp av japanske privatpersoner med allerede etablerte samlinger av europeisk etterkrigskunst, og de forble i stor grad usynlige for det internasjonale markedet i tiårene som fulgte. Det er nettopp denne kretsen av japanske privatsamlere som gjør proveniensforskning utfordrende: mange arbeider ble aldri registrert i vestlige galeriarkiver, og de dukker opp ved japanske auksjoner uten fullstendig dokumentasjonskjede. For samlere som vurderer kjøp fra japanske kilder, er det derfor særlig viktig å etterspørre Mitorajs eget støperiregister fra Fonderia Mariani i Pietrasanta, som støpte majoriteten av de signerte og nummererte eksemplarene fra 1980-tallet og fremover. Mariani-støperiet samarbeidet med Mitoraj gjennom hele hans mest produktive periode, og støperiets egne registre er i praksis den mest pålitelige kilden til autentisering når galleriproveniens mangler. Et annet

Ønsker du å selge et Mitoraj-verk? Se vår salgsside →